Åpningstale fra Tom Vegar Kiil under Kystfiskarlagets landsmøte 2026

Landsmøtet til Norges Kystfiskarlag er i gang. Styreleder Tom Vegar Kiil åpnet landsmøtet med følgende tale.

"Kjære alle sammen!

Dette har jeg gleda meg til siden vi møttes sist. No har vi igjen fått samla et utvalg av våre medlemmer rundt samme bord. Dessverre har Kongens bortgang og begravelse redusert gjestelista betydelig. Jeg hadde gledet meg til å ønske fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss velkommen på sitt andre landsmøte hos Norges kystfiskarlag. Marianne har gjennom tiden vokst i sin rolle og jeg ser fram til å fortsette det gode samarbeidet.

Jeg vil starte med å takke for tilliten etter å ha fått være leder i organisasjonen i 6 år nå. Det siste året har vært annerledes enn de andre. Jeg har vært gjennom en periode med sykdom, og har kjent på kroppen hvor sårbart det er å skulle drive både organisasjon og eget fartøy samtidig når kreftene og hodet ikke strekker til. Da fikk jeg se hvor godt rigga vi faktisk er som lag. Administrasjonen har stått på, vi har fått Torgeir Fylkesnes med på laget, styret har stått på og samarbeidet godt, og spesielt vil jeg takke Alice, som tok over roret som leder mens jeg var borte. Du gjorde en solid jobb, Alice, og det sier noe om laget, når vi tåler at lederen blir sjuk uten at det stopper opp. Tusen takk. I denne perioden fikk jeg også oppleve hvor rigid og vanskelig NAV kan være når en fisker søker om sykepenger, dette må ordnes opp i.

For å kunne gjøre den jobben som kreves er vi avhengig av å ha noen som tar ansvaret på hjemmebane. Marite, og døtrene mine Sandra og Maria lever med en travel pappa. Uten støtten fra dem hadde ikke jeg kunnet gjøre jobben slik jeg ønsker den skal gjøres, så en stor takk til jentene mine heime.

Vi har et rikt program i dag og i morgen, selv om vi har nedskalert noe på grunn av begravelsen, og jeg tror vi får mange gode debatter og diskusjoner, både fra talerstolen og i pausene. Bruk tida og snakk med hverandre og bli kjent!

Eg har alltid elsket havet, fra eg var liten gutt og var med oldefar på sjøen på Senja! Havet trekker meg til seg som månen trekker på tidevannet. De aller fleste av oss her i dag, har det nok på samme måten. Vi bare må ut, der vi kan bruke hodet på en måte ingen andre forstår. Vi har verdens fineste yrke og det strømmer både jenter og gutter til næringa vår. Men det frie yrket blir stadig mer byråkratisert. Været og fiskens lunefulle vandringer har alltid vært en faktor vi har regnet med. I dag må man i tillegg være både jurist, økonom, sveiser og navigatør for å regne med noen profesjoner som kreves for å lykkes.

Kvinner i fiskerinæringa er en viktig ressurs, og det arbeidet gir resultater. På årsmøtet til Norges Råfisklag for noen år siden ble det sagt: «Hvordan kan man forvente at man skal finne kvinner når det er bare menn som leter?» I dag har man funnet dem i salgslagene fordi det kom en lovendring. Vi i kystfiskarlaget har klart det av oss selv. Det at en kvinnelig nestleder tok ansvaret og overtok børa da jeg ble syk, viser for meg tydelig den styrken vi ser i å inkludere og løfte fram kvinner.

Åpen gruppe er ryggraden i rekrutteringa til yrket vårt. Det er her de fleste starter med eget fartøy, og det er her vi enten beholder eller mister ungdommen som har lyst til å drive egen båt. Vi ser ofte at de som har mest er ute og klager på at åpen gruppe har så stor del av kvotene, men faktum er at halvparten av båtene deltar i åpen gruppe, og de deler på 6,62% av det totale kvantum. Da blir det litt flaut at andre organisasjoner og personer med råd til salt i fiskesuppa ikke klarer å holde fingrene av fatet åpen gruppe spiser av. For et par år siden ble det satt ned et utvalg av deltakere i åpen gruppe som skulle se på hva åpen gruppe skal være i framtiden, og hvordan ressursene skal fordeles internt i gruppa. Vi har bevisst som organisasjon holdt oss unna dette arbeidet med et ønske om at deltakerne skal jobbe selvstendig, tenke selv og finne løsninger som ikke har vært sett på tidligere. Rapporten er kommet og vi skal ha en egen sak på den og åpen gruppe. Jeg gleder meg virkelig til å følge debatten. Åpen gruppe er viktig for industrien langs kysten, på samme måte som lukket gruppe, men jeg gjorde en gjennomgang for en stund siden på de kommunene som egentlig har pliktkvoter tilknyttet seg. Faktum er at stort sett alle disse sammen med veldig mange andre kystkommuner får over halvparten av sine torskelandinger fra flåten under 15m.

Fisketurisme og fritidsfiske har eskalert de senere årene, og presset på kystnære bestander øker. For Kystfiskarlagets del er det fortsatt ulogisk at man skal ha en utførselskvote i det hele tatt selv om kvantumet er redusert, og vi ser at kvantumet som tas ut av fritidsfiskere nærmer seg det en yrkesfisker i åpen gruppe får tildelt. Og særlig ulogisk blir det med utførselskvoter for utlendinger når jeg opplever som norsk fisker, at for å ta med fisk over grensen til familie og venner, er jeg faktisk nødt til å fremvise kvittering på at fisken er kjøpt. Det holder ikke å ta med av kokfisken som ministeren heldigvis ikke ønsket å ta fra oss. Områder som Borgundfjorden og arter som kveite blir stengt for yrkesfiskere, mens turister og fritidsfiskere fortsetter som før. I hummerfisket for 2025 var det påmeldt 37691 påmeldte, 1052 av disse var yrkesfiskere. Fritidsfiskere kan ha 10 hummerteiner, mens yrkesfiskere kan ha 100 hummerteiner. Når vi summerer disse ser vi at yrkesfiskerne fisker med 105200 teiner, mens fritidsflåten deltar med 366390 teiner, altså tre ganger så mange teiner i fritidsøyemed kontra ervervsmessig fiske. Hvordan verner vi hummeren når vi ser det står 400tusen teiner i havet for gøy. Vi mener vi i gjeldende situasjon må prioritere de som skal leve av ressursene i havet – yrkesfiskerne.

Jeg har også lyst til å kommentere den vedvarende bæsinga fra trålflåten. I den første kvotemeldinga ble det vedtatt at åpen gruppe skulle ha 6,12 % fra toppen av norsk TAC. Som kompensasjon ble Trålstigen låst på høyeste nivå. I praksis fikk havfiskeflåten beholde kompensasjonen gjennom Trålstigen i flere år, mens åpen gruppe sin andel likevel ble beregnet fra toppen og trukket fra konvensjonell — en ren omgåelse. I kvotemelding 2 kom samme vedtak på plass som det skulle vært fra start: åpen gruppe skal trekkes fra toppen, og Trålstigen kom tilbake. Trålflåten har i disse årene tjent mange tusen tonn på omgåelsen i første kvotemelding, men sutrer nå likevel over nedgangen når ordningen omsider blir riktig. Grådighet straffet seg.

Jeg vil berømme myndighetene for endelig å ha tatt eierskap til det nasjonale ansvaret å fordele kvoter. Det må bli slutt på at trålflåten og noen få store aktører skal få lov til å diktere kvotefordelinga. I takt med vår vekst forventer vi stadig mer innflytelse på slike forhold.

I dag er vi kommet dit at drivstoffprisene er blitt et stort problem. Vi jobbet aktivt med alle ressurser, og stor takk til Torgeir for å få redusert drivstoffavgiftene i vår. Vi fikk heldigvis en reduksjon i avgiftene, men den ble kortvarig og nå er det tilbake til prisnivå vi aldri hadde drømt om. De billigste artene, og periodene med lav fangst, er veldig problematisk opp mot fuelprisen. Da blir fort de samlede utgiftene høyere enn inntektene. Jeg kan på egen hånd dra på sjøen uten å tjene penger — men mannskapet blir ikke med på det. De skal ha inntekt, og ingen trives med å jobbe gratis.

Løsningen blir da å flyte på torskeinntekta, og heller la båten ligge i kai i de dårligste periodene, og for noen kanskje store deler av året. Det er en fornuftig løsning for oss som driver båten. Men det gir lite å jobbe med for industrien i de samme periodene, og det er en kostnad vi bør snakke mer om — for den rammer flere enn oss fiskere. Og om industrien blir borte blir også vi borte.

Vi fiskere opplever stadig press på våre fiskeområder, enten det gjelder havvind, havbruk eller rakettoppskytinger fra Andøya. Vi blir fortrengt, og båten vår har propell. Vi kan flytte på oss, men vi kjemper for å kunne levere råstoff til den lokale industrien. Og om vi skal flytte og tar med oss familien og industrien blir borte, hva skjer da med lokalsamfunnene? Når man snakker om at man ønsker sameksistens, så viser fasiten at det alltid er snakk om at vi fiskere må trekke oss ut av våre fiskefelt!

Vi må også snakke om forurensningen fra havbruket. Notimpregnering og lusemidler slippes rett ut i sjøen der vi fisker og der villfisken skal vokse opp. Og tallene lyver ikke: 80 prosent av fosforutslippene til vann og vassdrag kommer fra oppdrettsnæringa. Havbruk har behov for lokaliteter med god gjennomstrømming og bunnforhold, og det er nettopp der villfisken trives og vi utøver vårt fiske. Havbruk er en næring som stadig omtaler seg selv som bærekraftig, samtidig som den står for en så dominerende andel av utslippene langs kysten vår og lager problemer for vår næring. Skal havbruk fortsette å vokse, må det skje med reelt lavere utslipp — ikke bare råere kommunikasjonsmedarbeidere.

Regulering og forvaltning av bestandene i havet er en viktig bit av det vi jobber med. Vi skal lytte til forskernes råd — det er det eneste vi har å støtte oss til, selv når mange fiskere kjenner en annen virkelighet på sjøen. Men vi sørger for at det bildet vi som fiskere ser blir formidlet tydelig til havforskerne.

Der vi fiskere har vært skeptisk til havforskerne sine tall på torskebestanden, ser vi nå at også kvoterådene er i ferd med å snu, med en forventet oppgang på omkring 10% til 2027. Jeg mener det tyder på at havforskerne ligger på etterskudd i sine bestandråd. Likevel er dette kvoterådet en gladsak ettersom torsken er så viktig for den minste flåten og jeg håper vi klarer å holde en moderat kvoteoppgang noen år fremover. Store hopp vil ødelegge den fine prisoppgangen vi har sett på både torsk og andre arter.

Jeg vil også si at det for meg og organisasjonen er helt åpenbart at vi fisker for mye småfisk, og jeg peker spesielt på enkelte som har store kvoter og er mer opptatt av volum enn størrelse. Fangster på sei ned i godt under 500gram er hårreisende og bør skremme alle som er opptatt av bærekraft. Redskapen er uviktig, det er fiskeren som gjør sine valg. Vi hører rapporter om småtorsk ved Bjørnøya som gjør at enkelte fiskere skammer seg. På hyse ser vi spesielt i østfinnmark at det landes store mengder småhyse, fisket med enkelte store snurrevadfartøy, hvor fangstratene er betydelig lavere når myndighetene er tilstede. Jeg har fra enkelte fått vite hvordan redskapen kan manipuleres for at seleksjonen ikke skal fungere.

Denne hysa beiter på senvinteren på lodderogn som da virvles opp og gir dårligere resultat for loddegytinga. Kystfiskarlaget er stolt over å ha fått myndighetene til å forstå viktigheten av å verne disse områdene mot de fartøyene som har lengre aksjonsradius og dermed kan fiske lengre fra land. Det førte til at en periode i år ble store deler av østfinnmark innenfor 4nm stengt for fartøy over 15m. Lengre vest har den største flåten vært henvist lengre ut i flere år, og resultatet vi ser er at hysa som lineflåten fanger i dette området er betydelig større enn tidligere. Slike grep er nødvendig når vi fiskere vises å være vår største fiende.

I tillegg så vi en betydelig økt aktivitet i for eksempel Båtsfjord hvor en rekke små fartøy kunne fiske på små flekker hvor hysa siger tilbake når den ikke utsettes for døgnkontinuerlig press uansett vær. Det anses å ha vært svært positivt i en situasjon hvor man fryktet for lavere tilførsel av råstoff. Og Ja, hysa den minste flåten leverer har vært jevnt over større. Jeg vil samtidig takke sjøtjenesten for å ha vært såpass tilstede i år på hysefeltene.

Fangsten av undermålssei både i notfisket og snurrevadfisket må opphøre om vi skal redde bestanden. Også her vil jeg berømme departementet for å ha lyttet til oss og sendt på høring et forslag om at fangster med for mye undermålsfisk skal inndras i sin helhet. Det vil dessverre være eneste medisin som påvirker oss fiskere til å legge om drifta og fiske på større fisk.

Vanlig uer opplever vi fortsatt invasjon av på fjordene, med et stadig strammere bifangstregime. Vi ser en dobbeltkommunikasjon fra forskerhold, hvor noen ser en bedring i bestanden mens andre kommuniserer nedgang — og kystflåten leverer stadig mindre mens havfiskeflåten øker sitt uttak i bifangst. Vi tror på de som sier de ser en bedring, og håper vi snart kan få et slakkere bifangstregelverk som bedrer hverdagen for fiskere og industri.

Så langt tilbake som i år 2000, ble større autolinefartøy henvist til å fiske utenfor 4nm. På det tidspunktet var fjordene og de kystnære farvann langs kysten tømt for brosme og lange. Etter dette er det kun kystflåten som har fangstet på disse artene, og fisket har vært ubegrenset. I denne perioden har bestandene av lange og brosme kystnært øket stadig mer, og da myndighetene i 2024 satte egne kvoter for kystflåten ble det store begrensninger på dette fisket. Resultatet er at det fiskes for lite av disse artene kystnært. Vi som fiskere ser bestander som eksploderer i mengde og utbredning som følge av at kvantum som fiskes kystnært er alt for lite. Vi ser garn fylt med lange – til og med under uertoktet ble dette observert av forskerne, og dette er helt i tråd med de rapportene vi får fra våre medlemmer. For linefisket er det nå umulig å røkte fjorder og kyststrøk uten å få altfor mye brosme.

Fiskerne kan nå ikke gå på havet uten fare for å få inndratt store fangstverdier, og der vi på brosme fikk bort forbudet mot direktefiske vil vi nå be om det samme for lange. Det må nå gjøres grep både for fiskerne og industrien sin del, både brosme, lange og uer tåler et betydelig høyere uttak enn det vi har mulighet til idag.

Optimal forvaltning handler ikke om føre-var for enhver pris. Føre-var kan også være overforsiktig. Man må ha historien og kunnskapen med seg. Riktig forvaltet er bestandene en ressurs for generasjoner, ikke bare for neste kvoteår, men en ukontrollert vekst slik vi ser på enkelte arter vil også kunne ha negative innvirkninger på andre bestander.

Generelt vil jeg si at å fiske på fisk som akkurat kommer over minstemål — uansett art — er å skyte seg i foten. Å øke minstemålet på flere sentrale arter, fremfor å senke det slik enkelte tar til orde for, blir viktig framover. Et alternativ for å løse dette vil kunne være å sette kvotene både i tonn og i antall fisk.

Vi fiskere har det farligste yrket, og vi mister til stadighet kollegaer. Vi bruker å si at havet tar og havet gir. Det er en fattig trøst over en realitet vi må ta innover oss og et uttrykk jeg håper vi kan legge bak oss. En fisker pensjonerer seg ikke, han dør, hørte jeg sagt for en stund siden. Men det går faktisk fremover og nye løsninger kommer: stadig flere har begynt å bruke øy-vind-dressen, som gir økt sikkerhet om bord. Her vil jeg takke forsikringsselskapene som er med og sponser prisen på dressen, i tillegg til at vår avtale med Ahlsell senker prisen ytterligere. Dette er sikkerhetsarbeid som faktisk virker, fordi det gjør det enklere og rimeligere, ikke vanskeligere, å velge sikkert.

Flere pålegg fra myndighetene vil bare presse økonomien vår, og dermed føre til mer aktivitet i dårlig vær — mens det i liten grad øker sikkerheten. Reguleringer og armod kan begge gjøre at vi tar økt risiko. Kappfiske er verste sort, særlig på svarteste vinteren hvis folk utsetter seg for mer fare for å overleve økonomisk.

Dårlige tider gir økt risiko for mørke tanker. Vi må tørre å snakke om psykisk helse i fiskerinæringa, derfor har vi løftet det opp på programmet vårt for landsmøtet. Også blant fiskere opplever vi at noen faller så langt ned i mørket at de velger å avslutte livet. Det er ikke så enkelt å lage et synlig hakk i en treskalle, men hva som skjer på innsiden er ikke alltid så lett å se. Jeg vil oppfordre alle til å bruke litt tid på nettsiden til mental helse, i tillegg vil jeg fortelle at vi har folk som jobber med en lavterskel anonym løsning for hjelp der og da. I tiden som kommer blir det viktigere enn noen gang å se hverandre, prate med hverandre. Jeg oppfordrer alle til å rekke ut ei hand og være en venn. Med litt hjelp kan mange komme seg ut av mørket.

Vi ser stadig press mot fiskesalgslagsloven. Myndighetene har stilt krav om eksterne styremedlemmer i salgslagene. Salgslagene er vårt forhandlingsinstitutt om inntekt. At motparten skulle slippes inn i styrerommet, slik Sjømat Norge har krevd, ville vært svært problematisk. Ingen på kjøpersiden har gitt noen god forklaring på hvorfor dette bør skje, og andre har vært bekymret for at konkurrenter gjennom styreverv i salgslag skulle få informasjon de andre ikke sitter på. Et unikt og godt samarbeid mellom oss, Fiskarlaget Nord og Sjømannsforbundet førte til at vi i stedet fikk inn alternative dyktige eksterne styremedlemmer — folk med god kunnskap, men som ikke selv driver fiskekjøp i første hånd og dermed ikke er motpart i prisforhandlingene. Det er en løsning vi kan leve med. Det er fiskerne som eier salgslagene, og det bør fortsatt være fiskerne som i praksis styrer dem.

Til slutt vil jeg skryte av utviklinga hos myndighetene. Tilliten og dialogen mellom oss og myndighetene, og spesielt ledelsen i fiskeridirektoratet, har vært tynnslitt, men har blitt veldig mye bedre den siste tiden. Her vil jeg rette en stor takk til Fiskeridirektør Frank Bakke Jensen for å ha tatt seg tid til å lytte og forstå våre posisjoner og at vi i praksis har de samme målene. Det merkes i dialogen, og det merkes i tonen. Det betyr ikke at vi er enige om alt — det er vi langt fra — men det er lettere å ta en krevende samtale når begge parter faktisk lytter. Det skal myndighetene ha ros for, og jeg håper og tror det er starten på noe som varer.

Våre medlemmer lever i og med naturen, og vi bidrar aktivt i lokalsamfunnene. Vi trenger en spredt struktur på industrien, og industrien trenger råstoffet vi kommer på land med. Derfor jobber vi for aktivitet langs hele kysten.

Med det ønsker jeg oss alle et godt landsmøte, med gode debatter og en næring vi kan være stolte av å representere, og erklærer Norges kystfiskarlags årsmøte 2026 for åpnet. Takk for meg."