Brosme og Lange regulering

Norges Kystfiskarlag har i dag møtt fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss for å diskutere reguleringen og kvotefordelingen av brosme- og langekvoten. Kystfiskarlaget fremholder sterk kritikk til reguleringen som Fiskeridirektoratet legger opp til, grunnet de inngripende konsekvensene for kystflåten og industrien.

Vi er sterkt uenige i dagens kvotefordeling mellom gruppene ettersom denne fordelingen rammer kystflåten urimelig hardt. Kystfiskarlaget mener det er særs uheldig at den minste flåten nå blir skadelidende ettersom det er større fartøygrupper som i all hovedsak står for det økte uttaket av brosme. De større fartøygruppene har ytterligere anledning til å fiske brosme på andre tider av året og i andre havområder og vil ikke bli like skadelidende av den innførte stoppen sammenlignet med den minste flåten.

Videre mener Kystfiskarlaget at dagens kvotefordeling mellom hav- og kystflåten ikke har vært gjenstand for en tilstrekkelig høringsprosess blant de berørte partene.Fordelingsnøkkelen som Fiskeridirektoratet og senere Nærings- og fiskeridepartementet besluttet å benytte oppleves som en ren videreføring av forslag fra Norges Fiskarlag, men var aldri sendt ut på høring blant de berørte. Dette mener Norges Kystfiskarlag er svært kritikkverdig all den tid innspillene viser at organisasjonene står svært langt fra hverandre i dette spørsmålet.

Videre har Kystfiskarlaget etterlyst en redegjørelse for det biologiske grunnlaget for disse inngrepene ettersom vi ikke kjenner oss igjen i bekymringene for bestanden av den kystnære brosma. Brosma er ikke en vandrende art slik vi kjenner den, langs kysten er den relativt stasjonær. Når havfiskeflåten øker sitt uttak av brosma stiller vi spørsmålstegn til hvorvidt det er grunnlag for å anse brosma som tas i disse havområdene under samme paraply som den brosma sjarkflåten får i sine fangster.

Bifangstregulering

Tilbakemeldingen fra fiskerne er at selv om det foretas tilpasninger for å redusere brosmefangstene på lina, vil ikke en bifangstbegrensing på 20% være forenelig med lønnsom drift. Det er heller ikke kapasitet til at hele lineflåten i enkelte regioner skal samles på de bankene det er lite brosme. Resultatene er at båtene blir liggende til kai og industrien mottar ikke råstoff. I motsetning til flåten over 28 meter største lengde som kan fiske i andre havområder, har ikke flåten under 15 meter alternative områder å gå til hvor man ikke risikerer å få over den tillatte mengden bifangst av brosme. Kombinert med lavere kvoter på andre arter som torsk og hyse vil prosentandelen av brosme i fangstene automatisk øke, selv om totaluttaket ikke nødvendigvis økes. Kystfiskarlaget mener reguleringen av fisket etter brosme må legge til grunn at brosma inngår som en vesentlig del av kombinasjonsfiske som foregår langs kysten. Ettersom det er en betydelig nedgang i torskekvoten i 2024 vil fisket etter andre arter være livsviktig for å berge et bærekraftig driftsgrunnlag for den minste flåten.

Flåten under 15 meter må ha en regulering som gjør det lønnsomt og mulig både for flåten og industrien å opprettholde aktivitet hele året. En bifangstordning vil ikke være en type regulering som ivaretar dette, særlig fordi man ser at andelen brosme er mye høyere i fjordsystemene enn ute på bankene. 

Økt bearbeiding og helårlig råstofftilgang

Mer helårlig råstofftilgang og fiske etter andre arter enn torsk er uttalte fiskeripolitiske målsetninger. Disse er særlig fremhevet i Bearbeidingsutvalgets rapport «grønn verdiskapning og økt bearbeiding i sjømatindustrien», Meld. St. 7 (2023-2024) «Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling» og Meld. St. 10 (2015-2016) «En konkurransekraftig sjømatindustri». Fiskerne og kystsamfunnene ønsker i stor grad å bidra til å oppnå denne målsetningen, men opplever at man blir stilt sjakk matt som følge av motstridende reguleringer. Norges Kystfiskarlag ber om at det tas hensyn til at kystflåten er mindre mobil og mer sårbar for både reguleringer og kvotenedganger. Den minste kystflåten er avhengig av en desentralisert mottaksstruktur og ringvirkningene blir derfor store dersom enkelte fiskekjøpere langs kysten må stenge ned som følge av feilslåtte reguleringer fra myndighetenes side.