Byråkrati og ventetid lammer kystflåten

I et brev adressert Nærings- og fiskeridepartementet 09.02.26 beskriver Norges Kystfiskarlag hvordan lange saksbehandlingstider, i både Fiskeridirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet, forhindrer aktivitet og skaper uholdbare situasjoner for fiskerne. Fiskerne opplever en tydelig dobbeltmoral: Det stilles stadig strengere krav til næringen, mens forvaltningen selv ikke leverer innenfor tilsvarende standarder.

Det stilles stadig strengere krav til næringen, mens forvaltningen selv ikke leverer innenfor tilsvarende standarder.

– Fiskerne møter et regime med omfattende krav til søknader, dokumentasjon, rapportering og frister. Enkle feil kan få store konsekvenser. Samtidig opplever vi at forvaltningen bruker måneder – og i noen tilfeller år – på å behandle ordinære saker, sier Alice Roseth Helleberg, fungerende leder i Norges Kystfiskarlag.

Ifølge organisasjonen er det i dag ikke uvanlig at søknader om ervervstillatelse eller deltakeradgang tar 3-4 måneder å få behandlet. Dette har blant annet ført til at flere fiskere har gått glipp av muligheten til å delta i ID-kvoteordningen, fordi nødvendige tillatelser ikke var på plass før årsskiftet.

– Dette er ikke kompliserte saker. Når slike forsinkelser blir normen, får det direkte økonomiske konsekvenser for fiskerne. Det undergraver både forutsigbarheten og tilliten til forvaltningen, sier Helleberg.

I henvendelsen til departementet krever Kystfiskarlaget at departementet må følge opp kritikken og ta ansvar for å forenkle systemene og sikre langt raskere behandling av særlig ordinære saker.

Kystfiskarlaget mener dagens situasjon er et tydelig symptom på at fiskeriforvaltningen har blitt unødvendig komplisert. Kravene til søknader, dokumentasjon og rapportering er blitt så omfattende at de i seg selv hindrer fiskeriaktivitet og verdiskaping.

– Forvaltningen begrunner ofte lang saksbehandlingstid med behov for grundighet og rettssikkerhet. Det har vi forståelse for. Men når fiskerne pålegges strenge frister, omfattende rapportering og nulltoleranse for feil, må det være rimelig å forvente at forvaltningen holder et tilsvarende tempo og ansvar, avslutter Helleberg.